The times they are A-changin'

Herreguud, jeg blir sprø.

Jeg har virkelig kjent følelsen på det å vokse og forandre seg, og oppleve at alle rundt meg forandrer seg. I det siste har det følt som om jeg er med i en trasig dramserie. Som Glamour eller Gode og onde dager eller Home and away.. ellernoe..

Jeg savner sånn som alt var før. Vi var en samla gjeng som var utrolig knytta til hverandre. Alle inkluderte hverandre. Når jeg ser tilbake virker det som en helt annen verden. Nå må alle tenke nøye over hvem de kan ringe når de vil henge med noen. For ”hvis han blir med, så må jo hun også bli med, og hvis hun blir med så blir hun sur på henne.. men hvis hun ikke får bli med så blir hun sur på meg..” hvis du skjønner?

Jeg vil ikke si at noen av oss har utviklet seg til det bedre. Folk bedrar hverandre, dolker hverandre i ryggen og ligger med hverandre. Vi er som en innavla samefamilie som tror at det ikke fins noe annet der ute enn det som ligger rett fremfor nesa vår. Dra på byen, reis litt, finn dere nye folk for faen. Istedenfor å fucke opp livet til de som står deg nærmest uten å engang tenke over konsekvensene fordi du er så jævla egosentrisk at du tror det er over med et lite ”unnskyld, det var ikke meningen”..

Men kanskje det bare er meg. Kanskje jeg er den eneste som merker disse forandringene i og med at jeg er den eneste ”ikke-musikklinjefreaken” i gjengen. Nå kan jeg bare stå på sidelinja å le. Det føles jævlig godt til tider. Men mesteparten av tiden har jeg bare lyst til å skrike ut å fortelle dere hvor forbanna idiotiske dere ser ut. Alle som leser dette får lov til å hate meg, synes jeg er fjortiss, dum, teit, stygg og idiotisk. Dere kan få lov å snakke så mye drit dere vil, for la oss innse det.. sannheten er at vi kommer til å flytte fra hverandre snart, og vi trenger om så aldri å se hverandre igjen. Alle sitter i ett rom og tenker akkurat den samme tanken; faen jeg gleder meg til å flytte vekk fra denne jævla dyreparken..