Made up dreams

Jeg tenker så mange tanker. Jeg tenker så mange tanker at jeg skulle hatt båndopptaker festet til hjernen. Også er det så mye som må gjøres. Men hva gjør jeg? Sitter på rommet, går rundt i byen, sitter på kafeer, går turer. Er for meg selv og tenker. Tenker på slitte møbler, blonder, striper, broderier, rosemønster og kremfarger. Alt som får hjertet mitt til å hoppe litt ekstra fort mens jeg går rundt i min egen lille euforiske verden. Alle de sprøe ideene. Alle filmene og reklamene som bare popper opp i hodet mitt. Jeg har det sykt morsomt med meg selv egentlig. Ideer, ideer, ideer. Om jeg bare kunne fått alt på papir eller gjort dem til virkelighet.

Jeg skal bli arkitekt. Bygge meg et hus ved havet. Surfe. Bruke all min tid til å utfordre min egen kreativitet. Ha masse penger. Kanskje skrive en bok. Eller så vil jeg bare drite i alt. Reise rundt og leve på mitt sosiale intellekt. Jeg har så mange drømmer, jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg føler jeg henger etter. Men jeg kan liksom ikke gjøre det på noen annen måte enn min egen. Jeg har valgt å ikke gå på skole i år. Jeg har valgt å ikke ta opp fag slik at jeg får studiekompetanse. Noen mener kanskje at det er best å få det unnagjort. Men hvorfor bare gjøre det for å få det unnagjort, når jeg kan vente noen år og bruke akkurat den tiden jeg trenger for å få gjort det bra? Jeg er ikke en av dem som bare kan kaste meg i ting som krever mye av meg. Som å stå opp om morran, for eksempel. Jeg tar'e som det kommer.

Jeg hører på Lou Reed og tenker på hvor mye den mannen betyr for meg. Også tenker jeg på t-skjorta jeg kjøpte på Lou Reed konserten for tre år siden, og at jeg ikke finner den.. Mens jeg tenker på Lou Reed tenker jeg på Prozac Nation og at det er alt for lenge siden jeg har sett den. Når jeg tenker på Prozac Nation tenker jeg på den unge amerikanske forfatteren- og nyfeministen Elizabeth Wurtzel. Og når jeg tenker på henne tenker jeg på meg selv. Jeg sammenligner meg selv med henne og ler litt. For ingen kjenner meg bedre enn meg selv. Og mens jeg sitter og sammenligner meg selv med den superdeprimerte-overfølsomme-egosentriske-ubersmarte-prozac-..biatchen, havner jeg tilbake til Lou Reed. For vi elsker Lou Reed.

“His voice comes to me under the covers. 'come here baby.' He’s inside of me, where no one else has been. In my dark and secret place.. I let him take me there, but then my fear returns. I want him to stop. 'how do you think it feels, and when do you think it stops?' I don’t want him in control, I want him to be gone. I want him not to exist. I mean let’s face it; Lou Reed should be dead.”
For de spesielt interesserte; http://www.thecrimson.com/article.aspx?ref=108650

(Beklager så meget for et blogginnlegg som sikkert er helt ubrukelig og uforståelig for de aller fleste.)

Coincidence? I don't think so

GJETT. Det ble sol! og jeg fikk ligge i sola å reflektere lys med huden min i kirkeparken!
Someone finally listened to my prayers liksom.

Jeg og Tori er så akrobatiske 8)

Give me sunny days goddamnit

Nå har det regna litt for lenge. Jeg vil legge meg i gresset i kirkeparken og..reflektere sol med den hvite huden min.

Tori er egentlig drømmemannen min :) se så fin han er med blomst i pluggen og greier.

<3

Glem Itje Tjærleiken

Vi lever i en kynist verden. Jeg mener.. hvis folk hadde fått litt mer romanse i hverdagen ville verden vært en mye bedre plass. Jeg er helt sikker på det. Hvis Hitler hadde fått kjent den euforiske følelsen av en nydelig kjæreste som virkelig tillfredsstilte hans behov og klarte å oppmuntre han til å sette mer pris på sitt eget selvbilde, så tror jeg vi fortsatt hadde ventet på en andre verdenskrig. Kjærlighet er virkelig det viktigste et menneske kan få. Uansett om man dør av sult; har man fått nok kjærlighet har man ihvertfall levd et lykkelig liv. Bestemor sa en gang "ungdommen i Norge har ingenting de skulle klage over. De har alle ressursene de trenger og mye mer." Sant nok, men det har også gjort at vi har blitt noen bortskjemte materialistiske drittunger som har glemt kjærligheten og romansen som virkelig betyr noe. Det er en grunn til at Norge er et av de landene med mest psykiske problemer i forhold til innbyggertallet. Unger får alt for mange ting og blir alt for ofte påminnet at de må skaffe seg en jobb hvor de ihvertfall tjener over en halv million i året hvis de skal leve et godt liv. Folks verste frykt er å bli familiens store failure, og det presset kan gjøre en hver liten prinsesse helt manisk. Folk klarte seg helt fint som kjøpmenn og skopussere før i tiden liksom..
Jeg sier ikke at jeg er noe bedre enn alle andre, jeg er jo en shoppeglad fashionfreak selv, som mange ganger glemmer å takke for maten mammaen min har servert meg. Men i det siste har jeg kjent en smule romanse hver dag. Uansett om det bare har vært noen få ord, så kjenner jeg meg bedre, og jeg føler at jeg er en smule mer omteksom person.

Bare fordi det var helt syyykt cheesy. Haha<3

Kiten00b

Nå har jeg tilbrakt en hel helg med kiting! Syykt vanskelig åk!
Første dagen lærte vi mye om vindretninger og hva man alltid må huske å se etter før man rigger opp en kite. Også lærte vi å rigge opp kiten og hvordan man skal få den opp i lufta. Og holde den der. Det blåste sykt mye i begynnelsen, og for lille meg var det helt jævlig skummelt. Jeg hadde en såkalt "nier" kite, og fløy en meter over bakken. Så jeg fikk bytta til en sekser. Ble ikke helt trygg på kiten første dag, men den andre dagen følte jeg meg mye tryggere og fant teknikken. Det ble mye bodydraging siden det var veldig vanskelig å få brettet på bena mens jeg skulle holde styr på den jævla kiten. Jeg må nok dra på flere kurs eller kjøpe meg utstyr før jeg kommer meg på bølgene. Men det var uansett kjempegøy og anbefales på det sterkeste! Dessuten var kursledern jævli söt :3 og svensk. Bah<3
Bilder kommer snart!