Made up dreams

Jeg tenker så mange tanker. Jeg tenker så mange tanker at jeg skulle hatt båndopptaker festet til hjernen. Også er det så mye som må gjøres. Men hva gjør jeg? Sitter på rommet, går rundt i byen, sitter på kafeer, går turer. Er for meg selv og tenker. Tenker på slitte møbler, blonder, striper, broderier, rosemønster og kremfarger. Alt som får hjertet mitt til å hoppe litt ekstra fort mens jeg går rundt i min egen lille euforiske verden. Alle de sprøe ideene. Alle filmene og reklamene som bare popper opp i hodet mitt. Jeg har det sykt morsomt med meg selv egentlig. Ideer, ideer, ideer. Om jeg bare kunne fått alt på papir eller gjort dem til virkelighet.

Jeg skal bli arkitekt. Bygge meg et hus ved havet. Surfe. Bruke all min tid til å utfordre min egen kreativitet. Ha masse penger. Kanskje skrive en bok. Eller så vil jeg bare drite i alt. Reise rundt og leve på mitt sosiale intellekt. Jeg har så mange drømmer, jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg føler jeg henger etter. Men jeg kan liksom ikke gjøre det på noen annen måte enn min egen. Jeg har valgt å ikke gå på skole i år. Jeg har valgt å ikke ta opp fag slik at jeg får studiekompetanse. Noen mener kanskje at det er best å få det unnagjort. Men hvorfor bare gjøre det for å få det unnagjort, når jeg kan vente noen år og bruke akkurat den tiden jeg trenger for å få gjort det bra? Jeg er ikke en av dem som bare kan kaste meg i ting som krever mye av meg. Som å stå opp om morran, for eksempel. Jeg tar'e som det kommer.

Jeg hører på Lou Reed og tenker på hvor mye den mannen betyr for meg. Også tenker jeg på t-skjorta jeg kjøpte på Lou Reed konserten for tre år siden, og at jeg ikke finner den.. Mens jeg tenker på Lou Reed tenker jeg på Prozac Nation og at det er alt for lenge siden jeg har sett den. Når jeg tenker på Prozac Nation tenker jeg på den unge amerikanske forfatteren- og nyfeministen Elizabeth Wurtzel. Og når jeg tenker på henne tenker jeg på meg selv. Jeg sammenligner meg selv med henne og ler litt. For ingen kjenner meg bedre enn meg selv. Og mens jeg sitter og sammenligner meg selv med den superdeprimerte-overfølsomme-egosentriske-ubersmarte-prozac-..biatchen, havner jeg tilbake til Lou Reed. For vi elsker Lou Reed.

“His voice comes to me under the covers. 'come here baby.' He’s inside of me, where no one else has been. In my dark and secret place.. I let him take me there, but then my fear returns. I want him to stop. 'how do you think it feels, and when do you think it stops?' I don’t want him in control, I want him to be gone. I want him not to exist. I mean let’s face it; Lou Reed should be dead.”
For de spesielt interesserte; http://www.thecrimson.com/article.aspx?ref=108650

(Beklager så meget for et blogginnlegg som sikkert er helt ubrukelig og uforståelig for de aller fleste.)