OPPDATERING

Hva er å være menneske? Sånn som jeg har forstått det, så er forskjellen mellom mennesker og dyr at vi, tenkende mennesker, faktisk har moral. Vi vet at det går an å tenke på andre før man tenker på seg selv, vi handler ikke på instinkter, men på hva vi har lagt under kategorien "rett". For vi vet hva som er rett og galt. Men for hvert nye menneske jeg møter, mister jeg mer og mer tro på menneskeheten. I det siste har jeg ikke møtt et eneste menneske som tenker på andre mer enn de tenker på seg selv. Uansett hvor snill og flink jeg prøver å være, uansett hvor mye jeg ser tilbake og finner ut at jeg egentlig aldri har gjort noe for å såre mennesker rundt meg, så er jeg alltid personen som sitter igjen med hodepine, klomp i halsen og svie i magen. Jeg er alltid personen som sitter igjen og føler seg som verdens mest naive og godtroende lille frøken.
Jeg kan telle mennesker som har utnyttet meg med begge hendene, og jeg kommer aldri  til å si at jeg fortjente det.
Det har altså ikke skjedd mye forandring her i gården. FUCK HUMANITY, jeg er ferdig. Kall meg en ape.

Mareritt.

I natt drømte jeg at jeg sprang rundt i et hus i frykt for å bli drept, sammen med masse andre mennesker som ble slakta rundt meg. Vi sprang rundt i timevis, helt til jeg fant et rom hvor det satt tre andre som hadde gitt opp flykten. Der satt blant annet Anna, og to randoms. Vi ble enige om at Anna skulle få lov til å ta en sprøyte som lå der, som kom til å drepe henne på en behagelig måte, mens vi andre satt på death row og ventet på at den forstyrrede unge mannen skulle komme inn og torturere oss til døde. For en jævlig ekkel følelse. Plutselig bruste han inn døra og skøyt meg i hodet. Han traff ikke helt, så jeg var fortsatt i live, men prøvde å late som jeg var død. Det gjorde ikke vondt, kjentes bare ut som om de berømte tømmermennene gikk rabiat på tinningen min. Det som var ekkelt var å kjenne at blodet rant ut fra hodet mitt. Han merka at jeg fremdeles var i live og ba meg se ham i øynene. Jeg gjorde som han sa, og han skøyt meg igjen. Denne gangen døde jeg, men fortsatte å drømme. Drømmen ble bare sykere og sykere, tror ikke jeg klarer å forklare resten engang. Nå skal jeg på jobb og spekulere meg i hjel over hvorfor jeg dør i mine egne drømmer og hvorfor jeg alltid har de mest morbide marerittene. Ha en fin dag!

Enjoy the luxury of sympathy

”Hva er det som tiltrekker deg mest med det motsatte kjønn?” Er ett av de mange spørsmålene mange stiller. Eller samme kjønn, hvis det skulle være tilfellet.

Jeg har ofte tatt meg selv i å tenke litt for raskt over dette spørsmålet. Store armer og brede skuldre, markerte kragebein og lange elegante jentehalser er typiske stikkord til hva jeg synes er overfladisk sett tiltrekkende. Men når jeg tenker på alle de menneskene som har interessert og sjarmert meg og leiter etter en sammenheng, kommer jeg aldri frem til en konklusjon. Alle har noe vakkert ved seg, og noen ganger møter jeg mennesker med de samme ytre karakteristikkene som bare virker helt.. feil.

Når jeg tenker litt lengre og leter etter det jeg føler når jeg møter en person som sjarmerer meg, tenker jeg på entusiasmen i holdninga, blikket, smilet og håndtrykket. Ingenting er mer tiltrekkende enn et blikk som virkelig vil at jeg skal spørre hvem er du? og som er like interessert i å spørre meg om det samme.

Et annet scenario hvor man missbruker et viktig spørsmål er for eksempel når du møter noen på gata som du ikke har sett på lenge, du får ufrivillig øyenkontakt med vedkommende og blir tvunget til å si noe. ”Heisaann! Hvordan går det? " Det er ikke til å unngå, personen smiler falskt og svarer ”joda, kjempeflott! Med deg da?” du svarer det samme og dere skiller veier, kanskje etter et par skrytende ord om den nye jobben eller hvor du skal til høsten. Det er en dårlig vane jeg lenge har prøvd å legge av meg, siden det er en så uattraktiv og sørgelig affære, når man desperat prøver å føre en samtale uten å lykkes. Så jeg har heller begynt å prøve og aldri møte blikket til bekjente på gata.

Så folkens, det er ikke det at jeg missliker alle og "ikke liker folk", som jeg så kort forklarer det når dere spørr hvorfor jeg mener at jeg ikke har noen venner. Det er bare fordi jeg er så jævla kresen på hvem som skal få lov til å spørre meg hvordan det går, og få et ærlig svar.

Men tankene mine får du aldri

"æ sitt her å tenke på at æ må dele tankan mine me nån, så må vel bare dele dem me datamaskinen, som så videreformidle d t dæ, som sitt å les d, en eller anna dag i fremtia :) ska prøve å fatte mæ i korthet, som dem sir(trur æ, repeterte d i hodet, hørtes ikke helt riktig ut den fjerde gangen).
anywho, har tenkt på emnet flere ganga oppgjennom åran, du e den andre personen som får høre d, uten at d har no å si.. til poenget, æ vil ta mæ en tur til psykolog, ja, æ vil faktisk d, men kun for å høre ka vedkommende har å si om undertegnede. men, frykte for å bli tvangsinnlagt, av en eller
 anna merkelig grunn.. måtte bare se korsn d så ut på papiret, lzm :) gi gjerne tilbakemelding på min helt tilfeldige beskjed, hvis du føle for d :)"

10 things to be conscious of

Noen ganger har jeg lyst til å fortelle folk hvordan man må tenke for at en skal bli et lykkeligere menneske, sånn at man kan spre glede og kjærlighet istedenfor sarkasme og sure miner. Jeg liker for eksempel ikke når folk skal påpeke at jeg er innbilsk og selvgod bare fordi jeg ikke har et totalt fucka bilde av meg selv.. Plutselig fant jeg oppskrifta på min favorittblogg.

1. Don't assume anything. 2. Don't take things personally. 3. You are beautiful. 4. Be impeccable with your dreams. 5. Don't believe the hype. 6. Good music. 7. If you've got something bad to say about someone, don't. 8. Leave your past behind. 9. Anything is possible. 10. Perfection's full of imperfection.

http://sverdfisktrombone.blogspot.com/

Fushigi Circus

Jeg har en venn som liker å sitte på Choco i timesvis og drikke dobbel americano og lese bøker. I går kom han på besøk med en gave til meg. Noe jeg har ønsket meg siden første gang jeg hvilte øynene mine på et Mark Ryden bilde, nemlig Fushigi Circus. Boka inneholder 55 bilder av Rydens mest imponerende verk gjennom 2006. Maleriene preges av en sukkersøt- men samtidig morbid surrealisme, og jeg elskerelskerelsker den hjerteknusende harmonien mellom de alkymistiske symbolene, levende kosedyrene, religiøse emblemene, nydelige landskap og blodige pikebarn. Simon; du er best!

Ikke hørt om mannen før? Da burde du ta en titt på hjemmesiden hans; http://www.markryden.com/

Working Class Hero is something to be.

Ingen kaffe er bedre enn Annas presskannekaffe. Akkurat så sterk som jeg må ha den. Så sterk at jeg kjenner magen begynner å jobbe allerede etter første sip. Men det rare er, at uansett om jeg lager kaffen på akkurat samme måte som Anna, seks skjeer kaffepulver og vann opp til det nederste hullet i kanna, så blir den aldri like god. Det er godt å være hjemme igjen.  Siden sist blogginnlegg har jeg rukket å reise til Polen og til Roskilde. Klærne mine lukter som en blanding mellom skittent gress, varme og solkrem. Jeg har møtt mange talentfulle herligheter fra årets kull på Trøndertun. Bargloben min er full av sprit som jeg har klart å smugle med meg over grensa, og lungene mine trenger virkelig en pustepause etter å ha blitt forgifta med MINST en tjuepakning hver dag. Jeg har enda flere gamle, gode giganter på lista og har allerede begynt å planlegge hvor jeg skal ta veien neste gang. Men det skal jeg ikke uttale meg om, i tilfelle det ikke blir noe av.

Spranget mellom det gode festivalliv til virkeligheten var kort. Kom hjem tirsdags kveld og dro rett på jobb klokka 08.00 onsdags morgen. Har ikke hatt tid (les: orket) å pakke ut av sekken engang. Men uansett; nå sitter jeg endelig hjemme i sofaen. Naken med pleddet rundt meg. Drikker Annas herlige kaffe og lurer på når jeg skal begynne å gjøre meg klar for enda en dag på jobb. Skjemme bort surkete damer med forfriskende smoothies og ”latte på letten”, mens barna deres gnåler og skriker til jeg får kink i nakken. Men kan jeg klage? Absolutt ikke!

Sonisphere

Roskilde