Multiple personality disorder, yes?

I dag vil jeg skrive uten å egentlig ha lyst. Til fordel for dem som ikke forstår seg på skrivesperrer og paralelle univers og sånn.
Jeg har ingenting på hjertet, men beina mine verker som bare faahn. Jeg har vært på jobb i åtte timer med hull under skoa. Så føttene mine har vært fuktige i ca åtte timer. Innskrumpa føtter er digg. Nå sitter jeg atter en søvnløs natt i sofaen med blikket festet til facebook, mens fantasien og kreativiteten slår seg løs i hodet mitt. Jeg skal flytte sammen med Anna snart, og leiligheten kommer til å bli en bestemors drømmestue. Vi har kommet godt i gang med innkjøp av pynteputer med blomsterbroderier, og holder på å planlegge "hobbykroken" vår, hvor vi skal stasjonere symaskinen og strikkeutstyret. Hihih. OG HEI, nå er det jammen ikke lenge til vi skal kruuuse byen med hver vår tantegutt i barnevogna. Benjamin og Marvin. Tante Anna og tante Pia. Forever.
..Og Cecilie da, sefflol. <3

Ellers kan jeg meddele at storbyferien med girlsa ikke ble noe av. Vi har dog bestemt oss for å dra en svipptur innom polen i sommer og dra på en god gammaldags trashmetal-festival, ta inn på et shabby hotell og drikke jævlig masse billig øl. Dongerivestene skal selvfølgelig være med. Mye bedre enn shoppetur til London spørr du meg.



PWRPFF GRLS?

Reminds me of someone I know

Han ligger i senga hele dagen. Vi gir han mat, og så drar han ut på ville eventyr, lignende noe som vi aldri kommer til å oppleve. De få gangene han er hjemme lusker han rundt i huset, fjern i blikket ser han på oss, men sier relativt lite. Bare når han selv vil, hopper han opp på fanget og krever den oppmerksomheten vi har hatt lyst til å gi ham så lenge.

	Laleh - Laleh - Storebror .mp3
	Found at bee mp3 search engine

Good Mornin' 10.

2008 var et dårlig år for meg. Jeg avsluttet, uten helt å vite hvorfor, et forhold jeg hadde vokst opp med og utviklet meg i. Et treogethalvtårs langt forhold med gutten jeg hadde opplevd mitt første alt sammen med. Han jeg savnet så lenge og gav opp så masse for å være sammen med. Selv om det føltes så feil, visste jeg at det var riktig. Pilen hadde truffet meg så hardt og brutalt at jeg satt i senga mi og skalv i flere dager. Jeg hadde følt euforien på nytt, men kunne fremdeles ikke føle meg hundre prosent fri. Helt til første janurar-2009 krøp jeg rundt på magen som en slange, snek meg mellom tærne til mine nærmeste venner i frykt for å bli oppdaget. Første januar var dagen da vi endelig kunne slå oss løs på dansegulvet på fåret sånn som alle de andre. Vi kunne endelig holde hendene til hverandre og fotflørte åpenlyst mens vi satt på de fire roser og drakk kaffe sammen med resten av gjengen. Jeg kunne sitte i forsetet i bilen uten noen bekymring over hvem som befant seg på veien samtidig. De få som visste noe helt fra starten kunne senke skuldrene og snakke uten å tenke seg om to ganger. Men den overveldende lykken over å endelig føle seg befridd fra epoken som en forvirra tenåring tok brått slutt en gang i mars-09, og året viste seg å bli enda verre enn det forrige.

Dette nye, skumle året som vi nå har trådt inn i ser ut til å ha startet ganske likt 08- og 09, bare med noen annerledes, små og kanskje viktige detaljer som muligens vil skape et vendepunkt i hele historien. Men jeg har i hvert fall lært at nyttårsforsett, forventinger og forhåpninger over 365 lange dager er oppskrytt, derfor har jeg ikke laget meg noe mål for året, forventer ingenting av noen og har ingen forhåpninger om at det skal bli et bra år, men tar hver dag som den kommer. Godt nyttår.