Tull-Hans.

Da barn på 1940-tallet møtte voksne mennesker som så vidt kunne snakke eller gå, ble de vettskremte. Å se en voksen mann som slepte seg over til fjøsen på alle fire var som å vitne en scene i en psykologisk thriller. Men ikke for min bestemor.

Hans bodde så å si i fjøsen. Folk som ”ikke var normale”, den gangen på 1940-tallet, ble behandlet som retarderte. De ble satt i fjøser eller sendt på institutt. Hans var en av de få naboene de hadde der de bodde i den innerste delen av Sørfjorden, den gangen på 1940-tallet. Til tross for at Hans hadde parkinson syndromet (hence the name ”tull-Hans”), var han en av bydelens ypperligste snekkere. Barna pleide å se på ham med bekymringsfulle blikk i det han vinglet øksa opp i lufta mens han siktet på vedkubben. Han traff hver gang.

Min oldefar, Otto, var en god venn av Hans. Oldefar Otto var også snekker. Finsnekker. Et ordentlig mannfolk, den gangen på 1940-tallet. Bestemor var kanskje ung, men hun hadde også forståelse for Hans' sykdom. Hun var et av de få barna som turte å snakke med ham, den gangen på 1940-tallet.

I 1948, da bestemor var sytten år, nygift og klar for å flytte, fikk hun ta med seg en stol som Tull-Hans hadde snekret. Det var en helt enkel pinnestol i furu. Bestemor og bestefar beholdt stolen gjennom alle år, men gav den til slutt til min mor, den gang i 1990. Året jeg ble født. Hans-stolen er det eneste møblementet jeg kan huske som har fulgt oss gjennom alle ti gangene vi har flytta.
Stolen hadde spor av grønn, rød- og blåmaling, før jeg fikk æren av å pusse den opp.

All you need is;

Decoupage, hvitmaling, pensel, svamp og en stor samling vintage-servietter.

Og en stol med mye sjel.

Perpetually chilled

Så hva skjer?

Jeg veit ikke. Å leve et fritt liv når man bor hjemme hos mamma uten penger, det er ikke gøy. Jeg har vært på to jobbintervju siden jeg kom til Stavanger. Jeg fikk ikke jobben på kremmerhuset. Jeg har ikke fått svar fra Skeidar, men jeg håper jeg får den. Virkelig. Selv om det var kjempemange søkere som sikkert har titusenganger mer erfaring enn meg. Og som er eldre enn meg. Og som sikkert ikke har ring i nesa og store hull i øra. Men faen ikke bedre enn meg! Ånei.
Jeg og mamma har nettopp laget feite, franske pannekaker. Seks lag med tjukke, porøse pannekaker. Så tjukke og porøse at det kom en lav, lav knitrelyd da jeg skjærte kniven gjennom. Toppet (eller skal jeg heller si omringet?) av Canadisk lønnesirup. Mmmm.

Jeg begynner å bli helt tom for ting å skrive om igjen. Bloggsperre liksom. Men jeg har jo alltid noe å si, egentlig. Jeg får bare ikke til å uttrykke meg på rett måte. Jeg begynner å skrive, men visker det bort rett etterpå. Jeg har skrevet flere sider i word uten å ha lagret det. Noe har jeg lagret. But it's not for the world to see. Som Dexter sa "Sometimes I wonder what it would be like for everything inside me that’s denied and unknown to be reviled." Jeg tror ikke det hadde blitt så bra egentlig.
Cuz I'm a pretty neat monster. Egentlig.

Jeg fant dette bildet på pc-en min og syntes det var en skam at jeg ikke har vist det frem enda. For det er veldig kult. I hvert fall for å ha blitt laget i en veldig beruset tilstand. Egentlig er det bare tre bilder klippet inn i hverandre. Bilen og POW- bildet er funnet på google, men den langhårede gængstærn er Joakim. Bildet er tatt og redigert på mobilen min. En gang for leeenge siden. Enkelt og greit.
Shit, for et teit blogginnlegg.

Heidi

Alle har en.
En sånn som alltid er der, selv om man ikke alltid tenker på det. En som bare kan bli borte i flere måneder uten å gi ord fra seg, men plutselig plukke opp telefonen for å spørre om dere skal finne på noe, uten å spørre hva’n egentlig har bedrevet tida med i det siste. En sånn man forteller alt til uten å engang tenke seg om. Det er som å snakke med seg selv, fordi man stoler så mye på hverandre.

Alle har en sånn person man aldri går tom for samtaleemner med. Men fortsatt kan sitte i flere timer uten å si et jævla ord. That’s when you know you’ve met someone really special. For å sitere Mia Wallace. Forholdet kan nesten virke kynisk fra utsiden, fordi vi aldri trenger å fortelle hverandre hvor mye vi egentlig betyr for hverandre. Vi bare vet det. En som er helt forskjellig fra deg selv, men som du fremdeles passer perfekt sammen med.

Min Heidi er ambisiøs, hun vet hva hun vil og hun får det alltid til. Hun liker biler og å jobbe rævva av seg. Hun sparer penger som bare faen. Hun har peiling på akkurat det hun vil ha peiling på, og er sammen med en dude som hun forguder. Enough said.
Heidi er en av de få som alltid har betydd like mye for meg. Gjennom hver hårreisende krangel og alle turer med bensinmangel, i en slags bil av et.. skrangel.

Hvem er din Heidi?

Om du ikke har en.. da er du føkked.

Skjulte budskap

Ting man kommer over når man trasker rundt i Storhaugs dystreste bakgater.

Skjulte talenter

Sleepover?

Løsningen til alle verdesproblemer

Tante Pia

Hør hvor fint det klanger. Tante Pia. Jeg kunne starta en kafé!

Første gang jeg ble tante var jeg bare noen måneder gammel. Jeg ble tante til en liten negergutt. Lille Daniel. Den fineste lille negergutten av alle negergutter i hele verden. Og det finnes veldig mange fine negergutter. Det var min eldste søsters førstefødte. Marinas neste kom noen år senere, enda en liten gutt. Lille Johnas. Lille Johnas er vokst opp i USA, og har en god blanding av aspergers og ad/hd. Han er nå syv år, og sier ofte oppmuntrende ting som "if you wanna be something, be something!"

For to år siden fikk endelig min nest eldste søster, Lena, ei lita jente. Hun ble kalt Tara, etter den kvennelige Buddha. Tara er glad i å danse og synge til AC/DC og snugglebunny og er genrellt sett den mest sjarmerende lille tomboyen i verden. No kidding.

Like etter klarte min eneste bror å smelle hans flotte kjærste Line på tjukka, og de fikk også ei nydelig jente som de kalte Celina. Celina bor i Bodø, så henne har jeg dessverre ikke sett så mye til. Men jeg er helt sikker på at hun blir den første og eneste jentejenta av alle tantebarna mine, endelig.
Nå venter den nest yngste søstra i søskenflokken en gutt. Navn er usikkert, men det blir ihvertfall en velskapt liten gutt som allerede begynner å ligne på Kaisa.

I mellomtiden sitter jeg og har prestasjonsangst etter at alle søskenene mine har fått noen så gjennomført nydelige barn. <3