Hans bodde så å si i fjøsen. Folk som ”ikke var normale”, den gangen på 1940-tallet, ble behandlet som retarderte. De ble satt i fjøser eller sendt på institutt. Hans var en av de få naboene de hadde der de bodde i den innerste delen av Sørfjorden, den gangen på 1940-tallet. Til tross for at Hans hadde parkinson syndromet (hence the name ”tull-Hans”), var han en av bydelens ypperligste snekkere. Barna pleide å se på ham med bekymringsfulle blikk i det han vinglet øksa opp i lufta mens han siktet på vedkubben. Han traff hver gang.
Min oldefar, Otto, var en god venn av Hans. Oldefar Otto var også snekker. Finsnekker. Et ordentlig mannfolk, den gangen på 1940-tallet. Bestemor var kanskje ung, men hun hadde også forståelse for Hans' sykdom. Hun var et av de få barna som turte å snakke med ham, den gangen på 1940-tallet.
I 1948, da bestemor var sytten år, nygift og klar for å flytte, fikk hun ta med seg en stol som Tull-Hans hadde snekret. Det var en helt enkel pinnestol i furu. Bestemor og bestefar beholdt stolen gjennom alle år, men gav den til slutt til min mor, den gang i 1990. Året jeg ble født. Hans-stolen er det eneste møblementet jeg kan huske som har fulgt oss gjennom alle ti gangene vi har flytta.
Stolen hadde spor av grønn, rød- og blåmaling, før jeg fikk æren av å pusse den opp.
Stolen hadde spor av grønn, rød- og blåmaling, før jeg fikk æren av å pusse den opp.
All you need is;
Decoupage, hvitmaling, pensel, svamp og en stor samling vintage-servietter.
Og en stol med mye sjel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar