Working Class Hero is something to be.

Ingen kaffe er bedre enn Annas presskannekaffe. Akkurat så sterk som jeg må ha den. Så sterk at jeg kjenner magen begynner å jobbe allerede etter første sip. Men det rare er, at uansett om jeg lager kaffen på akkurat samme måte som Anna, seks skjeer kaffepulver og vann opp til det nederste hullet i kanna, så blir den aldri like god. Det er godt å være hjemme igjen.  Siden sist blogginnlegg har jeg rukket å reise til Polen og til Roskilde. Klærne mine lukter som en blanding mellom skittent gress, varme og solkrem. Jeg har møtt mange talentfulle herligheter fra årets kull på Trøndertun. Bargloben min er full av sprit som jeg har klart å smugle med meg over grensa, og lungene mine trenger virkelig en pustepause etter å ha blitt forgifta med MINST en tjuepakning hver dag. Jeg har enda flere gamle, gode giganter på lista og har allerede begynt å planlegge hvor jeg skal ta veien neste gang. Men det skal jeg ikke uttale meg om, i tilfelle det ikke blir noe av.

Spranget mellom det gode festivalliv til virkeligheten var kort. Kom hjem tirsdags kveld og dro rett på jobb klokka 08.00 onsdags morgen. Har ikke hatt tid (les: orket) å pakke ut av sekken engang. Men uansett; nå sitter jeg endelig hjemme i sofaen. Naken med pleddet rundt meg. Drikker Annas herlige kaffe og lurer på når jeg skal begynne å gjøre meg klar for enda en dag på jobb. Skjemme bort surkete damer med forfriskende smoothies og ”latte på letten”, mens barna deres gnåler og skriker til jeg får kink i nakken. Men kan jeg klage? Absolutt ikke!

Sonisphere

Roskilde