Enjoy the luxury of sympathy

”Hva er det som tiltrekker deg mest med det motsatte kjønn?” Er ett av de mange spørsmålene mange stiller. Eller samme kjønn, hvis det skulle være tilfellet.

Jeg har ofte tatt meg selv i å tenke litt for raskt over dette spørsmålet. Store armer og brede skuldre, markerte kragebein og lange elegante jentehalser er typiske stikkord til hva jeg synes er overfladisk sett tiltrekkende. Men når jeg tenker på alle de menneskene som har interessert og sjarmert meg og leiter etter en sammenheng, kommer jeg aldri frem til en konklusjon. Alle har noe vakkert ved seg, og noen ganger møter jeg mennesker med de samme ytre karakteristikkene som bare virker helt.. feil.

Når jeg tenker litt lengre og leter etter det jeg føler når jeg møter en person som sjarmerer meg, tenker jeg på entusiasmen i holdninga, blikket, smilet og håndtrykket. Ingenting er mer tiltrekkende enn et blikk som virkelig vil at jeg skal spørre hvem er du? og som er like interessert i å spørre meg om det samme.

Et annet scenario hvor man missbruker et viktig spørsmål er for eksempel når du møter noen på gata som du ikke har sett på lenge, du får ufrivillig øyenkontakt med vedkommende og blir tvunget til å si noe. ”Heisaann! Hvordan går det? " Det er ikke til å unngå, personen smiler falskt og svarer ”joda, kjempeflott! Med deg da?” du svarer det samme og dere skiller veier, kanskje etter et par skrytende ord om den nye jobben eller hvor du skal til høsten. Det er en dårlig vane jeg lenge har prøvd å legge av meg, siden det er en så uattraktiv og sørgelig affære, når man desperat prøver å føre en samtale uten å lykkes. Så jeg har heller begynt å prøve og aldri møte blikket til bekjente på gata.

Så folkens, det er ikke det at jeg missliker alle og "ikke liker folk", som jeg så kort forklarer det når dere spørr hvorfor jeg mener at jeg ikke har noen venner. Det er bare fordi jeg er så jævla kresen på hvem som skal få lov til å spørre meg hvordan det går, og få et ærlig svar.