MEN SÅ

Kom det en slags skikkelse av en mann med sixpence i døråpninga. Klokken var 06.00 og jeg hadde akkurat hatt et mareritt om en mann som sendte meg mystiske beskjeder helt til rommet mitt var stappet med mystiske ting som bare dukket opp fra ingenstends. "Vannet har gått, vi drar på sykehuset nå" sa han. Mannen i døråpningen, altså. Jeg hadde sovet tungt og oppfattet ikke beskjeden før øynene mine lukket seg, og det eneste jeg tenkte på var takknemligheten over at jeg bare hadde hatt et mareritt.
Neste gang jeg våkna kjente jeg meg nesten panisk. Desperat så jeg meg rundt uten å helt vite hva jeg så etter, før jeg skjønte at mannen i døråpninga i morrest, var Andreas. Jeg grep etter mobilen for å høre siste nytt fra sykehuset, og fikk dette tilbake;



Litt skuffet over min trøtte reaksjon tidligere, som førte til at jeg ikke fikk bli med på fødselen. Men tårevåt over å se min lille snuskerusketusk ligge å holde rundt min fine flinke nydelige søster. Skal ikke si for mye om fødselen her, det skal jeg la Kaisa gjøre når hun er opplagt nok til å skrive.
www.iarescientists.wordpress.com
..HURRA!!