Swordfishtrombones

Jeg tror jeg har blitt inspirert. Men jeg vet ikke helt om jeg klarer å la meg inspirere når det kommer til akkurat dette. Det er et alt for personlig dilemma. Jeg vil blottlegge meg selv og håpe at noen vil forstå. Men jeg vet at det er for vanskelig for andre, når jeg kan tenke så mye at jeg selv nesten mister sammenhengen mellom tankene og virkeligheten.

Fremmede venn, alt du skriver er som jeg ville skrevet det selv. Jeg beundrer at du skriver så mye, og så utfyllende. Alt jeg "publiserer" er bare utdrag fra evig lange tankescenarioer som er lagret i en mappe som er veldig godt gjemt på datamaskinen min. Jeg klarer ikke å publisere noe uten å sensurere store deler av hva som egentlig foregår i hodet mitt. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i ett av innleggene dine. Av og til føles det som om tankene mine og kroppen min lever i et parallelt univers; jeg opplever de normale tingene i hverdagen, men noen ganger får jeg åpenbaringer om at egentlig, så lever jeg i en metafor som bare må skrives ned. Og da kjenner jeg at det klør i hele kroppen. ”Det lokker så til de grader å prøve å beskrive et øyeblikk, en følelse eller en person på en måte som fanger alt som ikke var slik alt annet er.” Om jeg bare klarte å formulere meg like bra som deg ville alt vært perfekt.