Working Class Hero is something to be.

Ingen kaffe er bedre enn Annas presskannekaffe. Akkurat så sterk som jeg må ha den. Så sterk at jeg kjenner magen begynner å jobbe allerede etter første sip. Men det rare er, at uansett om jeg lager kaffen på akkurat samme måte som Anna, seks skjeer kaffepulver og vann opp til det nederste hullet i kanna, så blir den aldri like god. Det er godt å være hjemme igjen.  Siden sist blogginnlegg har jeg rukket å reise til Polen og til Roskilde. Klærne mine lukter som en blanding mellom skittent gress, varme og solkrem. Jeg har møtt mange talentfulle herligheter fra årets kull på Trøndertun. Bargloben min er full av sprit som jeg har klart å smugle med meg over grensa, og lungene mine trenger virkelig en pustepause etter å ha blitt forgifta med MINST en tjuepakning hver dag. Jeg har enda flere gamle, gode giganter på lista og har allerede begynt å planlegge hvor jeg skal ta veien neste gang. Men det skal jeg ikke uttale meg om, i tilfelle det ikke blir noe av.

Spranget mellom det gode festivalliv til virkeligheten var kort. Kom hjem tirsdags kveld og dro rett på jobb klokka 08.00 onsdags morgen. Har ikke hatt tid (les: orket) å pakke ut av sekken engang. Men uansett; nå sitter jeg endelig hjemme i sofaen. Naken med pleddet rundt meg. Drikker Annas herlige kaffe og lurer på når jeg skal begynne å gjøre meg klar for enda en dag på jobb. Skjemme bort surkete damer med forfriskende smoothies og ”latte på letten”, mens barna deres gnåler og skriker til jeg får kink i nakken. Men kan jeg klage? Absolutt ikke!

Sonisphere

Roskilde

Nie mówię norweskim

I dag vaska vi oss ut av brønngata borettslag, og med thai-middag i posen og null bestikk i skuffa måtte jeg prøve å låne en gaffel av en av polakkene i underetasjen. Han forstod _ikke_ hva jeg ville. Jeg prøvde med heftig kroppspråk og beskrivende bevegelser å forklare at jeg trengte noe å SPISE MATEN MIN MED, men jeg fikk bare tomme blikk tilbake. I morgen reiser jeg til Polen sammen med to av de beste damene i Norge, og da er det sannelig godt at Anna har laget sin egen ordbok med ord som man kan trenge når man er på trashtur til Polen.

"Nyttige ord på reisen" by tante Gudrun

Øl- Piwo
Sprit- Trunek
Buss- Trener
Taxi- Taxi ok captain obvious
Festival- Festiwal
Hotell- Hotell THANK YOU captain obvious
Marked- Rynek
Toalett- Toaleta
Mat- żywność WHATnow?!
Tog- Pociąg
Butikk- Sklep

Kart- Mapa

Flyplass- Lotnisko

Dasspapir- Papier taletowy

Batteri- Bateria

Skje- łyżka ..og hvordan uttaler man egentlig en l med en strek over?

Kniv- nóż

and finally; GAFFEL- widelec! I should have known!

Dette blir en fantastisk ferie!

Little Red Riding Hood

To bilder fra rødhetteshoot med Rakel Berg bak kamera og og Anna Bananna Saure på hår og sminke <3

Tell me something beautiful,
Something French

What's next?

Det er så fascinerende å komme hjem til noen på min egen aldrer som er i et helt annet stadie i livet enn det jeg er. Jeg ser barnetepper på gulvet og mikroskopiske klær på sofaen.  Leker i det ene hjørnet og stellebord i det andre. Mannen kommer hjem til fruen som har ferdig middag på bordet og et gråtende barn på puppen. Kaisa er bare et år eldre enn meg, men den verdenen hun lever i virker fremdeles så fjern. Så langt unna fra der jeg er akkurat nå.

Men tenk da, tenk at så mye kan skje på et år liksom

Homeward Bound

AH, det er så godt å komme hjem. Jeg har vært i byen where the drama never seems to end. Gamle følelser og dårlige minner blir vekt til live, nettene preges av en bekymret lever og en snurrete skalle og festene holder seg like aktive som dramaet. Still, jeg har hatt det helt supert i Harstad og gleder meg fantastisk mye til å dra tilbake. Dette beviser bare at en stor del av hjertet mitt hører hjemme i den lille drittbyen. På et eller annet mystisk vis. Det var nydelig vær og oppholdet og servicen hos Anita og Eirik var ypperlig! <3 Dessuten ble det langtur til Narvik i skranglebilen til Heidi som jeg elsker høyt, en liten bilkræsj, mye dansing på fåret og kos på rosene.
Men nå kjenner jeg at det er på tide å starte den travle hverdagen igjen. Jeg gleder meg til å jobbe igjen og å ha stille kvelder sammen med Anna med mye mat, mye te og mye skravling.

Mørke dager for brønngata borettslag

Jeg er i banken, har ventet i kø i ca femten minutter, tviholdt på mobilen og sjekka klokka hvert 30 sekund. Skal på jobb om førti minutter og det er fortsatt lang kø forran meg. OK, så jeg har alltid panikk om jeg har noe på timeplanen når jeg ikke har mer enn en times forsprang. Heldigvis er de neste bare på en kort visit. Jeg setter meg ned i stolen og møter "Carmen", den veldig karakterisitske dama som jobber i banken. Svetten begynner å tørke i pannen min og jeg drar derfra med et smil om munnen, både fordi jeg endelig har fått betalt husleia og fordi det står "anabanana ringer" på mobilen min. Nå har jeg en halvtime igjen før jeg begynner på jobb.

Hva skjer så?
Jeg ankommer Bob, begynner å grine mens jeg pumper en sigarett og har egentlig bare lyst til å sykemelde meg for dagen. Men jeg drar altså på jobb, tørker tårene på veien og kjenner at hele kroppen min begynner å koke mens jeg bærer varene inn på lageret. Jeg nevner noe til Jenny om at vi har blitt kastet ut av leiligheta. Jeg stresser som faen og begynner å grine igjen.
"Det åårner seg" "dere finner noe nytt" "tenk positivt på det". Æsj, det funker ikke om du sir det EN GANG TIL. Jeg har flytta så jævli mange ganger i mitt liv, jeg har faktisk ikke tellinga, og nå, når jeg endelig har funnet meg en plass hvor jeg føler meg en smule etablert og som jeg faktisk har blitt knytta til, må jeg flytte mot min vilje. Det er bestemorstua bloggen har handla om de siste månedene, vi har starta vår egen brønngata borettslag-blogg og jeg har verdens beste samboer som jeg egentlig ikke har så lyst til å dele med noen andre. Jeg elsker å våkne til "the dinosaurs" utenfor huset. Og å fantasere om at det finnes lava-svømmende krokodiller under brua og at huset vårt egentlig er et stort kråkeslott. Jeg elsker de fantastsiek spontan- vorspillene våre og polakkene i underetasjen som aldri har kommentert den høye musikken vi spiller tidlig om morgenen og sent om kvelden. Jeg elsker at det alltid lukter fersk middag i gangen når jeg kommer hjem fra jobb. Jeg elsker at det bare er nedoverbakker til byen, og synes egentlig det er greit med oppoverbakkene på veien hjem igjen. Jeg klarer faktisk ikke å tenke på noe postitivt med dette scenariet.
Grunnen til utkastelsen er altså at huseiern skal pusse opp og selge leiligheten, så vi har 45 dager på å finne oss ny plass og bo. Og dét, min venn, er ikke lett i Stavanger. FML.