Mørke dager for brønngata borettslag

Jeg er i banken, har ventet i kø i ca femten minutter, tviholdt på mobilen og sjekka klokka hvert 30 sekund. Skal på jobb om førti minutter og det er fortsatt lang kø forran meg. OK, så jeg har alltid panikk om jeg har noe på timeplanen når jeg ikke har mer enn en times forsprang. Heldigvis er de neste bare på en kort visit. Jeg setter meg ned i stolen og møter "Carmen", den veldig karakterisitske dama som jobber i banken. Svetten begynner å tørke i pannen min og jeg drar derfra med et smil om munnen, både fordi jeg endelig har fått betalt husleia og fordi det står "anabanana ringer" på mobilen min. Nå har jeg en halvtime igjen før jeg begynner på jobb.

Hva skjer så?
Jeg ankommer Bob, begynner å grine mens jeg pumper en sigarett og har egentlig bare lyst til å sykemelde meg for dagen. Men jeg drar altså på jobb, tørker tårene på veien og kjenner at hele kroppen min begynner å koke mens jeg bærer varene inn på lageret. Jeg nevner noe til Jenny om at vi har blitt kastet ut av leiligheta. Jeg stresser som faen og begynner å grine igjen.
"Det åårner seg" "dere finner noe nytt" "tenk positivt på det". Æsj, det funker ikke om du sir det EN GANG TIL. Jeg har flytta så jævli mange ganger i mitt liv, jeg har faktisk ikke tellinga, og nå, når jeg endelig har funnet meg en plass hvor jeg føler meg en smule etablert og som jeg faktisk har blitt knytta til, må jeg flytte mot min vilje. Det er bestemorstua bloggen har handla om de siste månedene, vi har starta vår egen brønngata borettslag-blogg og jeg har verdens beste samboer som jeg egentlig ikke har så lyst til å dele med noen andre. Jeg elsker å våkne til "the dinosaurs" utenfor huset. Og å fantasere om at det finnes lava-svømmende krokodiller under brua og at huset vårt egentlig er et stort kråkeslott. Jeg elsker de fantastsiek spontan- vorspillene våre og polakkene i underetasjen som aldri har kommentert den høye musikken vi spiller tidlig om morgenen og sent om kvelden. Jeg elsker at det alltid lukter fersk middag i gangen når jeg kommer hjem fra jobb. Jeg elsker at det bare er nedoverbakker til byen, og synes egentlig det er greit med oppoverbakkene på veien hjem igjen. Jeg klarer faktisk ikke å tenke på noe postitivt med dette scenariet.
Grunnen til utkastelsen er altså at huseiern skal pusse opp og selge leiligheten, så vi har 45 dager på å finne oss ny plass og bo. Og dét, min venn, er ikke lett i Stavanger. FML.

Hver gang jeg skriver et blogginnlegg om hvor fælt jeg har det, blir alltid dagen derpå helt nydelig. Så, dagen i dag var ganske fin. En fantastisk vellykka piknik med madammen, litt alkoholloven-studering på choco og tedate med Martin som hadde vært i konfirmasjon i Stavanger. Fikk bilder fra gardeballet! Ååh, så snart jeg har fått scanna de på pc'n skal dere få se noe awesome. Men nå, øl og dobbelburgere med min FANTASTISKE samboer. Snakk om humørsvningninger ass.
Og, ja! Som du ser på det førse bildet, så må vi gå over ei BRU for å komme til huset vårt. How awesome is that?!

H8ER

Anna ringte og spurte, med mye ivrighet i stemmen, om jeg ville være statist i en Kvælertak-musikkvideo. Jeg sa nei. Jeg er i dårlig humør i dag, og er sykt glad for at jeg bare skal jobbe fire timer.
Det regna når jeg stod opp, og da utgikk dagens sykletur med en gang. Jeg leser overalt om folk som klager over at de aldri blir ferdige med forberedelser for tentamen, eksamen, fordypningsoppgaver and all that schooljazz. Og alt jeg skulle ønske var at jeg hadde NOE å gjøre bortsett fra å sykle turer og jobbe hver dag. FU. Det har gått opp for meg at jeg ikke har noen venner. Eller, venner har jeg jo, men bare gode venner. Jeg har liksom ingen bekjente som jeg er interessert i å ringe og ta en kaffe med. Men det er min egen feil; jeg liker ikke folk. Ihvertfall ikke nye folk. Hvis du vil være min venn må du faenmeg imponere. Jeg liker ikke å sensurere meg og tørrprate om hvordan det går på skolen og om du trives i din nye jobb. Og i tillegg er jeg sint fordi jeg klarte å være verdens største idiot mot den nyeste og beste vennen jeg hadde fordi jeg er en usikker og lame PMS-kjerring. Og jeg vet ikke hvordan jeg kan unnskylde meg nok.
Nå snør det ute, hva faen, dette er ikke min dag. Heldigvis har jeg en like whinete Tori på besøk som var med på Kvælertak-musikkvideoen og kom hjem med tre kuler i hodet. ha ha!

Whatever happened

I går sykla jeg til Hundvåg og gikk en tur i trollskogen. I dag sitter jeg i senga, tenker på mat og hører på musikk.
Det er rart hvordan man plutselig oppdager musikk man alltid har visst eksisterte. Man oppdager det bare på en helt ny måte, fordi musikken plutselig passer så fantastisk godt til hva du føler akkurat nå. Jeg har gjenoppdaget Madrugada. Og du? Sivert Høyem er og forblir den flotteste mannen i verden uten hår.

Stay lover, stay
don't just leave me this way,
With nothing left to go on with.
Is there nothing you could say, before you turn and walk away,
I can't believe your heart, there's something wrong with it
Whatever happened to you?

Une Jeune Fille

Mamma <3

Fru Flinkesen

Noe mystisk har skjedd.
Jeg står opp hver dag, rundt 09.00, spiser frokost og drikker kaffe. Dusjer og tar meg en tur til byen. Besøker mamma, kanskje to ganger om dagen. Og så drar jeg på jobb. I dag stod jeg og Anna opp klokka 08.00, og sykla en god tur i morgenyret for å trene på elixia. Etter det dro jeg på BOB (frisørsalongen hvor både Anna og Tori jobber), for å bli styla til fotoshoot. Jeg ble henta og kjørt langt ut på landet, jeg poserte sammen med sauer, det var kaldt, det var fint, det var slitsomt, det var koselig, jeg ville hjem å slappe av på sofaen, men jeg måtte på jobb. Som vanlig.
Det føles så utrolig godt å sitte i sofaen nå. Jeg lengter etter senga, og DÉT, mine damer og herrer, skjer ikke ofte på denne tida av døgnet. Natten gjør meg rastløs, jeg kjenner det allerede. Jeg får lyst til å leke med ting. Lage ting, finne frem symaskinen og sy noe jeg har planlagt lenge. Eller skrive, masse. Og hvis jeg ikke får gjort det ligger jeg som regel i senga å TENKER på å gjøre det. Men nå, takket være min nye flotte hverdagsrutine, er jeg altfor trøtt til å verken gjøre noe kreativt eller fantasere om det. Jeg vil sove.
Takk til Anna, som faktisk klarer å få meg opp av senga, og som klarer å få meg til å TRENE klokka ni om morran. Og til min nye sykkel som gjør alt så utrolig mye lettere. Ææh, jeg elsker å sykle!

calling in sick

Jeg har hatt dott i det ene øret i langt over 24 timer nå. Det klør, jeg hører nesten ingenting, det kommer rare poppelyder, og det gjør vondt når jeg legger meg ned. I tillegg måtte jeg få olivenolje i øret fordi mamma mente det skulle hjelpe. Og jeg har en syk angst mot å få væsker sprøytet inn i kroppen min (plx ikke tenk grovt nå). Det er ca derfor jeg ikke har vært hos legen siden jeg var.. øhm, jeg kan ikke huske sist gang jeg var hos legen en gang. Dotten kom på flyet fra Harstad til Oslo i går. I tillegg er jeg forkjøla, og fikk et helvettes trykk i hodet. Støl i absolutt alle muskler er jeg også.
Ellers var oppholdet mitt i Harstad helt nydelig. Minna meg skremmende mye om fjordårets påskeferie; var beruset ca hver kveld.
Nå sitter jeg hjemme hos mamma på det gamle soverommet mitt. Og surmuler over den triste tilværelsen jeg befinner meg i. Men som vi jo liker å si; enten så går det bra, eller så går det over..