Welcome home, son

Det er bare noe magisk med denne sangen.



"Sheets are swaying from an old clothesline
Like a row of captured ghosts over old dead grass"

Høstvise

I går, i en ganske beruset tilstand (fra min side ihvertfall), fant jeg og Cecilie ut at vi skulle gå en tur i dag hvis det ble fint vær. Og gjett om det ble! Så jeg utstyrte meg med Kaisas speilreflekskamera og tok turen opp til mitt favoritthus av alle favoritthus.

Vi tok en kopp kaffe før vi dro videre til mosvannet for å knipse noen bilder av høsten, men kameraet ble fri for batteri nesten med en gang. Jeg fikk tatt noen bilder da.

Turen ble etterfulgt av pizza-og filmkveld hos Anna som brått ble avsluttet da kaisa ringte og spurte om jeg kunne komme og stenge sammen med henne på Choco Boco. Men det gjorde ingenting. Jeg har hatt en finfin dag, til tross for at stemmen min nekter å fungere. Jeg høres skikkelig ut som ei full MC-kjerring når jeg ler.

Genuine Nerd.

Nå skriver jeg uten å se på tastaturet. Jeg skal ikke visje vort noe av det jeg skriver. Så hvis det er noen enkle skrivefeil er det dorfi jeg ikke ser på tastaturet. Jeg synes jef er jævla fink. Selv om jeg har fire feil. Men fire av førtini ord er ikke så masse da. Femtiåtte ord nå.

I dag har jes vært barnevakt. Stod opp med Tara klokka fempåhalvti, og fikk ca fire timers søvn i natt. Selv om jeg la meg tidlig. Fem feil nå. Jeg våkna i morrest av at Tara sang en egenkomponert sang. ”Mamma er en baby”. Ellers har hun vært snill i dag. Fa vi stod opp var det bare å lage henne en brødskive med ost, og et glass melk og sette henne forran tv’en. Hun var ikke i fuckup humør i morrest. Det passa meg veldig bra siden jeg holdt på å sovne på sofaen flere ganger. Da uncle.Dré stod opp ble det andre boller. Hyling og herjing og synging og dansing. Hun er en vakker kid.

Enda bare fem deil. Seks nå. Av hundreogåttien ord. Jeg og Anna planlegger en spontanreise (irokis nok) til enten London, Paris eller Stockholm. Syv feil! Goddamnit. Det er lenge siden jeg har reist. Sånn, langt. Jeg ser ikke på en helgetur til Oslo som en reise liksom. En reise for meg er å dra til en plass med annen kultur, arkitektur og natur. Jeg gleder meg. Og jeg heier på London, siden jeg har vært i Paris før og Stockholm ikke er like spennende.

Nå skriver jeg egentlig bare fodti jeg kjeder meg, og fordi Lena nettopp kom hjem sånn at jeg slipper å holde et øye med Tara hele tida. Og for å sjekke mine ikke-se-på-tastaturet-mens-jeg-skriver-skills. Nå er det åtte feil av tohundreognittiti. Trehundre.

There's a mean bone in my body.

Jeg pleier å ha rare drømmer. Så rare at de ikke en gang kan forklares. Det er liksom bare hopping fra det ene stedet til det andre, og plutselig er det folk der som jeg egentlig aldri har snakka med før. Noen ganger våkner jeg og er helt utslitt, uten å huske noe av hva jeg har drømt. Jeg husker bare støy. Også har jeg helt forferdelige mareritt. Jeg drømmer ofte at fæle ting skjer med mamma og andre i familien min. Men som oftest mamma. Men det er en ting som har gått igjen i mange av drømmene mine som jeg virkelig ikke kan forklare; jeg slår til folk. Folk fra parallellklassen min som jeg egentlig ikke kjenner, bestevenner, kjærester.. ekskjærester. Men de får ikke vondt. Uansett hvor mye jeg slår dem så får de ikke vondt, og jeg blir så sint at jeg holder på å eksplodere. Jeg har til og med skutt folk i drømmene mine, men kulene bare spretter tilbake som softgun-kuler. Jeg kan faktisk ikke skade folk i drømmene mine.
HVA FAEN SKAL DET BETY?

Nesten Vinter

Det har vært en fin uke. Selv om det har vært ufattelig dårlig vær og bestemor går meg mer på nervene enn noen gang, så har det vært en veldig fin uke. Jeg har sovet så godt de siste nettene at jeg bekymrer meg nesten litt for hvordan det skal gå de neste. Dessuten lukter det skikkelig vinter ute allerede, og jeg kan ikke vente på å få festa brettet på bena igjen. Jeg har funnet frem ullsokkene og kåpa, og jeg gleder meg faktisk til å legge dukkeskoene i dvale. Det eneste jeg mangler nå er hvite støvler med blåe blomster på. Det skulle jeg mest definitivt hatt denne vinteren. Også har jeg fått pannelugg igjen.

Jeg har hatt konstant julestemning fordi jeg begynte å bruke den samme ansiktskremen jeg brukte rundt juletider i fjor. Også har jeg tenkt mye på julegaver. For det kommer til å bli et problem med min konstante pengemangel. Det eneste jeg ønsker meg til jul i år er en symaskin. Så hvis du ikke kan gi med det trenger du ikke gi meg noe som helst. Med mindre du er så romantisk at du vil sende meg et brev eller lage meg noe. Eller gi meg noe jeg kan lage noe av selv. Alle får hjemmespikka julegaver av meg i år i hvert fall!

Ellers skal jeg til Harstad snart, endelig. Det er alt for lenge siden. Jeg skulle egentlig reist opp i august eller september. Men 15-20 oktober, da sees vi på fåret/rosene?

Tull-Hans.

Da barn på 1940-tallet møtte voksne mennesker som så vidt kunne snakke eller gå, ble de vettskremte. Å se en voksen mann som slepte seg over til fjøsen på alle fire var som å vitne en scene i en psykologisk thriller. Men ikke for min bestemor.

Hans bodde så å si i fjøsen. Folk som ”ikke var normale”, den gangen på 1940-tallet, ble behandlet som retarderte. De ble satt i fjøser eller sendt på institutt. Hans var en av de få naboene de hadde der de bodde i den innerste delen av Sørfjorden, den gangen på 1940-tallet. Til tross for at Hans hadde parkinson syndromet (hence the name ”tull-Hans”), var han en av bydelens ypperligste snekkere. Barna pleide å se på ham med bekymringsfulle blikk i det han vinglet øksa opp i lufta mens han siktet på vedkubben. Han traff hver gang.

Min oldefar, Otto, var en god venn av Hans. Oldefar Otto var også snekker. Finsnekker. Et ordentlig mannfolk, den gangen på 1940-tallet. Bestemor var kanskje ung, men hun hadde også forståelse for Hans' sykdom. Hun var et av de få barna som turte å snakke med ham, den gangen på 1940-tallet.

I 1948, da bestemor var sytten år, nygift og klar for å flytte, fikk hun ta med seg en stol som Tull-Hans hadde snekret. Det var en helt enkel pinnestol i furu. Bestemor og bestefar beholdt stolen gjennom alle år, men gav den til slutt til min mor, den gang i 1990. Året jeg ble født. Hans-stolen er det eneste møblementet jeg kan huske som har fulgt oss gjennom alle ti gangene vi har flytta.
Stolen hadde spor av grønn, rød- og blåmaling, før jeg fikk æren av å pusse den opp.

All you need is;

Decoupage, hvitmaling, pensel, svamp og en stor samling vintage-servietter.

Og en stol med mye sjel.

Perpetually chilled

Så hva skjer?

Jeg veit ikke. Å leve et fritt liv når man bor hjemme hos mamma uten penger, det er ikke gøy. Jeg har vært på to jobbintervju siden jeg kom til Stavanger. Jeg fikk ikke jobben på kremmerhuset. Jeg har ikke fått svar fra Skeidar, men jeg håper jeg får den. Virkelig. Selv om det var kjempemange søkere som sikkert har titusenganger mer erfaring enn meg. Og som er eldre enn meg. Og som sikkert ikke har ring i nesa og store hull i øra. Men faen ikke bedre enn meg! Ånei.
Jeg og mamma har nettopp laget feite, franske pannekaker. Seks lag med tjukke, porøse pannekaker. Så tjukke og porøse at det kom en lav, lav knitrelyd da jeg skjærte kniven gjennom. Toppet (eller skal jeg heller si omringet?) av Canadisk lønnesirup. Mmmm.

Jeg begynner å bli helt tom for ting å skrive om igjen. Bloggsperre liksom. Men jeg har jo alltid noe å si, egentlig. Jeg får bare ikke til å uttrykke meg på rett måte. Jeg begynner å skrive, men visker det bort rett etterpå. Jeg har skrevet flere sider i word uten å ha lagret det. Noe har jeg lagret. But it's not for the world to see. Som Dexter sa "Sometimes I wonder what it would be like for everything inside me that’s denied and unknown to be reviled." Jeg tror ikke det hadde blitt så bra egentlig.
Cuz I'm a pretty neat monster. Egentlig.

Jeg fant dette bildet på pc-en min og syntes det var en skam at jeg ikke har vist det frem enda. For det er veldig kult. I hvert fall for å ha blitt laget i en veldig beruset tilstand. Egentlig er det bare tre bilder klippet inn i hverandre. Bilen og POW- bildet er funnet på google, men den langhårede gængstærn er Joakim. Bildet er tatt og redigert på mobilen min. En gang for leeenge siden. Enkelt og greit.
Shit, for et teit blogginnlegg.