OPPDATERING

Hva er å være menneske? Sånn som jeg har forstått det, så er forskjellen mellom mennesker og dyr at vi, tenkende mennesker, faktisk har moral. Vi vet at det går an å tenke på andre før man tenker på seg selv, vi handler ikke på instinkter, men på hva vi har lagt under kategorien "rett". For vi vet hva som er rett og galt. Men for hvert nye menneske jeg møter, mister jeg mer og mer tro på menneskeheten. I det siste har jeg ikke møtt et eneste menneske som tenker på andre mer enn de tenker på seg selv. Uansett hvor snill og flink jeg prøver å være, uansett hvor mye jeg ser tilbake og finner ut at jeg egentlig aldri har gjort noe for å såre mennesker rundt meg, så er jeg alltid personen som sitter igjen med hodepine, klomp i halsen og svie i magen. Jeg er alltid personen som sitter igjen og føler seg som verdens mest naive og godtroende lille frøken.
Jeg kan telle mennesker som har utnyttet meg med begge hendene, og jeg kommer aldri  til å si at jeg fortjente det.
Det har altså ikke skjedd mye forandring her i gården. FUCK HUMANITY, jeg er ferdig. Kall meg en ape.

Mareritt.

I natt drømte jeg at jeg sprang rundt i et hus i frykt for å bli drept, sammen med masse andre mennesker som ble slakta rundt meg. Vi sprang rundt i timevis, helt til jeg fant et rom hvor det satt tre andre som hadde gitt opp flykten. Der satt blant annet Anna, og to randoms. Vi ble enige om at Anna skulle få lov til å ta en sprøyte som lå der, som kom til å drepe henne på en behagelig måte, mens vi andre satt på death row og ventet på at den forstyrrede unge mannen skulle komme inn og torturere oss til døde. For en jævlig ekkel følelse. Plutselig bruste han inn døra og skøyt meg i hodet. Han traff ikke helt, så jeg var fortsatt i live, men prøvde å late som jeg var død. Det gjorde ikke vondt, kjentes bare ut som om de berømte tømmermennene gikk rabiat på tinningen min. Det som var ekkelt var å kjenne at blodet rant ut fra hodet mitt. Han merka at jeg fremdeles var i live og ba meg se ham i øynene. Jeg gjorde som han sa, og han skøyt meg igjen. Denne gangen døde jeg, men fortsatte å drømme. Drømmen ble bare sykere og sykere, tror ikke jeg klarer å forklare resten engang. Nå skal jeg på jobb og spekulere meg i hjel over hvorfor jeg dør i mine egne drømmer og hvorfor jeg alltid har de mest morbide marerittene. Ha en fin dag!

Enjoy the luxury of sympathy

”Hva er det som tiltrekker deg mest med det motsatte kjønn?” Er ett av de mange spørsmålene mange stiller. Eller samme kjønn, hvis det skulle være tilfellet.

Jeg har ofte tatt meg selv i å tenke litt for raskt over dette spørsmålet. Store armer og brede skuldre, markerte kragebein og lange elegante jentehalser er typiske stikkord til hva jeg synes er overfladisk sett tiltrekkende. Men når jeg tenker på alle de menneskene som har interessert og sjarmert meg og leiter etter en sammenheng, kommer jeg aldri frem til en konklusjon. Alle har noe vakkert ved seg, og noen ganger møter jeg mennesker med de samme ytre karakteristikkene som bare virker helt.. feil.

Når jeg tenker litt lengre og leter etter det jeg føler når jeg møter en person som sjarmerer meg, tenker jeg på entusiasmen i holdninga, blikket, smilet og håndtrykket. Ingenting er mer tiltrekkende enn et blikk som virkelig vil at jeg skal spørre hvem er du? og som er like interessert i å spørre meg om det samme.

Et annet scenario hvor man missbruker et viktig spørsmål er for eksempel når du møter noen på gata som du ikke har sett på lenge, du får ufrivillig øyenkontakt med vedkommende og blir tvunget til å si noe. ”Heisaann! Hvordan går det? " Det er ikke til å unngå, personen smiler falskt og svarer ”joda, kjempeflott! Med deg da?” du svarer det samme og dere skiller veier, kanskje etter et par skrytende ord om den nye jobben eller hvor du skal til høsten. Det er en dårlig vane jeg lenge har prøvd å legge av meg, siden det er en så uattraktiv og sørgelig affære, når man desperat prøver å føre en samtale uten å lykkes. Så jeg har heller begynt å prøve og aldri møte blikket til bekjente på gata.

Så folkens, det er ikke det at jeg missliker alle og "ikke liker folk", som jeg så kort forklarer det når dere spørr hvorfor jeg mener at jeg ikke har noen venner. Det er bare fordi jeg er så jævla kresen på hvem som skal få lov til å spørre meg hvordan det går, og få et ærlig svar.

Men tankene mine får du aldri

"æ sitt her å tenke på at æ må dele tankan mine me nån, så må vel bare dele dem me datamaskinen, som så videreformidle d t dæ, som sitt å les d, en eller anna dag i fremtia :) ska prøve å fatte mæ i korthet, som dem sir(trur æ, repeterte d i hodet, hørtes ikke helt riktig ut den fjerde gangen).
anywho, har tenkt på emnet flere ganga oppgjennom åran, du e den andre personen som får høre d, uten at d har no å si.. til poenget, æ vil ta mæ en tur til psykolog, ja, æ vil faktisk d, men kun for å høre ka vedkommende har å si om undertegnede. men, frykte for å bli tvangsinnlagt, av en eller
 anna merkelig grunn.. måtte bare se korsn d så ut på papiret, lzm :) gi gjerne tilbakemelding på min helt tilfeldige beskjed, hvis du føle for d :)"

10 things to be conscious of

Noen ganger har jeg lyst til å fortelle folk hvordan man må tenke for at en skal bli et lykkeligere menneske, sånn at man kan spre glede og kjærlighet istedenfor sarkasme og sure miner. Jeg liker for eksempel ikke når folk skal påpeke at jeg er innbilsk og selvgod bare fordi jeg ikke har et totalt fucka bilde av meg selv.. Plutselig fant jeg oppskrifta på min favorittblogg.

1. Don't assume anything. 2. Don't take things personally. 3. You are beautiful. 4. Be impeccable with your dreams. 5. Don't believe the hype. 6. Good music. 7. If you've got something bad to say about someone, don't. 8. Leave your past behind. 9. Anything is possible. 10. Perfection's full of imperfection.

http://sverdfisktrombone.blogspot.com/

Fushigi Circus

Jeg har en venn som liker å sitte på Choco i timesvis og drikke dobbel americano og lese bøker. I går kom han på besøk med en gave til meg. Noe jeg har ønsket meg siden første gang jeg hvilte øynene mine på et Mark Ryden bilde, nemlig Fushigi Circus. Boka inneholder 55 bilder av Rydens mest imponerende verk gjennom 2006. Maleriene preges av en sukkersøt- men samtidig morbid surrealisme, og jeg elskerelskerelsker den hjerteknusende harmonien mellom de alkymistiske symbolene, levende kosedyrene, religiøse emblemene, nydelige landskap og blodige pikebarn. Simon; du er best!

Ikke hørt om mannen før? Da burde du ta en titt på hjemmesiden hans; http://www.markryden.com/

Working Class Hero is something to be.

Ingen kaffe er bedre enn Annas presskannekaffe. Akkurat så sterk som jeg må ha den. Så sterk at jeg kjenner magen begynner å jobbe allerede etter første sip. Men det rare er, at uansett om jeg lager kaffen på akkurat samme måte som Anna, seks skjeer kaffepulver og vann opp til det nederste hullet i kanna, så blir den aldri like god. Det er godt å være hjemme igjen.  Siden sist blogginnlegg har jeg rukket å reise til Polen og til Roskilde. Klærne mine lukter som en blanding mellom skittent gress, varme og solkrem. Jeg har møtt mange talentfulle herligheter fra årets kull på Trøndertun. Bargloben min er full av sprit som jeg har klart å smugle med meg over grensa, og lungene mine trenger virkelig en pustepause etter å ha blitt forgifta med MINST en tjuepakning hver dag. Jeg har enda flere gamle, gode giganter på lista og har allerede begynt å planlegge hvor jeg skal ta veien neste gang. Men det skal jeg ikke uttale meg om, i tilfelle det ikke blir noe av.

Spranget mellom det gode festivalliv til virkeligheten var kort. Kom hjem tirsdags kveld og dro rett på jobb klokka 08.00 onsdags morgen. Har ikke hatt tid (les: orket) å pakke ut av sekken engang. Men uansett; nå sitter jeg endelig hjemme i sofaen. Naken med pleddet rundt meg. Drikker Annas herlige kaffe og lurer på når jeg skal begynne å gjøre meg klar for enda en dag på jobb. Skjemme bort surkete damer med forfriskende smoothies og ”latte på letten”, mens barna deres gnåler og skriker til jeg får kink i nakken. Men kan jeg klage? Absolutt ikke!

Sonisphere

Roskilde

Nie mówię norweskim

I dag vaska vi oss ut av brønngata borettslag, og med thai-middag i posen og null bestikk i skuffa måtte jeg prøve å låne en gaffel av en av polakkene i underetasjen. Han forstod _ikke_ hva jeg ville. Jeg prøvde med heftig kroppspråk og beskrivende bevegelser å forklare at jeg trengte noe å SPISE MATEN MIN MED, men jeg fikk bare tomme blikk tilbake. I morgen reiser jeg til Polen sammen med to av de beste damene i Norge, og da er det sannelig godt at Anna har laget sin egen ordbok med ord som man kan trenge når man er på trashtur til Polen.

"Nyttige ord på reisen" by tante Gudrun

Øl- Piwo
Sprit- Trunek
Buss- Trener
Taxi- Taxi ok captain obvious
Festival- Festiwal
Hotell- Hotell THANK YOU captain obvious
Marked- Rynek
Toalett- Toaleta
Mat- żywność WHATnow?!
Tog- Pociąg
Butikk- Sklep

Kart- Mapa

Flyplass- Lotnisko

Dasspapir- Papier taletowy

Batteri- Bateria

Skje- łyżka ..og hvordan uttaler man egentlig en l med en strek over?

Kniv- nóż

and finally; GAFFEL- widelec! I should have known!

Dette blir en fantastisk ferie!

Little Red Riding Hood

To bilder fra rødhetteshoot med Rakel Berg bak kamera og og Anna Bananna Saure på hår og sminke <3

Tell me something beautiful,
Something French

What's next?

Det er så fascinerende å komme hjem til noen på min egen aldrer som er i et helt annet stadie i livet enn det jeg er. Jeg ser barnetepper på gulvet og mikroskopiske klær på sofaen.  Leker i det ene hjørnet og stellebord i det andre. Mannen kommer hjem til fruen som har ferdig middag på bordet og et gråtende barn på puppen. Kaisa er bare et år eldre enn meg, men den verdenen hun lever i virker fremdeles så fjern. Så langt unna fra der jeg er akkurat nå.

Men tenk da, tenk at så mye kan skje på et år liksom

Homeward Bound

AH, det er så godt å komme hjem. Jeg har vært i byen where the drama never seems to end. Gamle følelser og dårlige minner blir vekt til live, nettene preges av en bekymret lever og en snurrete skalle og festene holder seg like aktive som dramaet. Still, jeg har hatt det helt supert i Harstad og gleder meg fantastisk mye til å dra tilbake. Dette beviser bare at en stor del av hjertet mitt hører hjemme i den lille drittbyen. På et eller annet mystisk vis. Det var nydelig vær og oppholdet og servicen hos Anita og Eirik var ypperlig! <3 Dessuten ble det langtur til Narvik i skranglebilen til Heidi som jeg elsker høyt, en liten bilkræsj, mye dansing på fåret og kos på rosene.
Men nå kjenner jeg at det er på tide å starte den travle hverdagen igjen. Jeg gleder meg til å jobbe igjen og å ha stille kvelder sammen med Anna med mye mat, mye te og mye skravling.

Mørke dager for brønngata borettslag

Jeg er i banken, har ventet i kø i ca femten minutter, tviholdt på mobilen og sjekka klokka hvert 30 sekund. Skal på jobb om førti minutter og det er fortsatt lang kø forran meg. OK, så jeg har alltid panikk om jeg har noe på timeplanen når jeg ikke har mer enn en times forsprang. Heldigvis er de neste bare på en kort visit. Jeg setter meg ned i stolen og møter "Carmen", den veldig karakterisitske dama som jobber i banken. Svetten begynner å tørke i pannen min og jeg drar derfra med et smil om munnen, både fordi jeg endelig har fått betalt husleia og fordi det står "anabanana ringer" på mobilen min. Nå har jeg en halvtime igjen før jeg begynner på jobb.

Hva skjer så?
Jeg ankommer Bob, begynner å grine mens jeg pumper en sigarett og har egentlig bare lyst til å sykemelde meg for dagen. Men jeg drar altså på jobb, tørker tårene på veien og kjenner at hele kroppen min begynner å koke mens jeg bærer varene inn på lageret. Jeg nevner noe til Jenny om at vi har blitt kastet ut av leiligheta. Jeg stresser som faen og begynner å grine igjen.
"Det åårner seg" "dere finner noe nytt" "tenk positivt på det". Æsj, det funker ikke om du sir det EN GANG TIL. Jeg har flytta så jævli mange ganger i mitt liv, jeg har faktisk ikke tellinga, og nå, når jeg endelig har funnet meg en plass hvor jeg føler meg en smule etablert og som jeg faktisk har blitt knytta til, må jeg flytte mot min vilje. Det er bestemorstua bloggen har handla om de siste månedene, vi har starta vår egen brønngata borettslag-blogg og jeg har verdens beste samboer som jeg egentlig ikke har så lyst til å dele med noen andre. Jeg elsker å våkne til "the dinosaurs" utenfor huset. Og å fantasere om at det finnes lava-svømmende krokodiller under brua og at huset vårt egentlig er et stort kråkeslott. Jeg elsker de fantastsiek spontan- vorspillene våre og polakkene i underetasjen som aldri har kommentert den høye musikken vi spiller tidlig om morgenen og sent om kvelden. Jeg elsker at det alltid lukter fersk middag i gangen når jeg kommer hjem fra jobb. Jeg elsker at det bare er nedoverbakker til byen, og synes egentlig det er greit med oppoverbakkene på veien hjem igjen. Jeg klarer faktisk ikke å tenke på noe postitivt med dette scenariet.
Grunnen til utkastelsen er altså at huseiern skal pusse opp og selge leiligheten, så vi har 45 dager på å finne oss ny plass og bo. Og dét, min venn, er ikke lett i Stavanger. FML.

Hver gang jeg skriver et blogginnlegg om hvor fælt jeg har det, blir alltid dagen derpå helt nydelig. Så, dagen i dag var ganske fin. En fantastisk vellykka piknik med madammen, litt alkoholloven-studering på choco og tedate med Martin som hadde vært i konfirmasjon i Stavanger. Fikk bilder fra gardeballet! Ååh, så snart jeg har fått scanna de på pc'n skal dere få se noe awesome. Men nå, øl og dobbelburgere med min FANTASTISKE samboer. Snakk om humørsvningninger ass.
Og, ja! Som du ser på det førse bildet, så må vi gå over ei BRU for å komme til huset vårt. How awesome is that?!

H8ER

Anna ringte og spurte, med mye ivrighet i stemmen, om jeg ville være statist i en Kvælertak-musikkvideo. Jeg sa nei. Jeg er i dårlig humør i dag, og er sykt glad for at jeg bare skal jobbe fire timer.
Det regna når jeg stod opp, og da utgikk dagens sykletur med en gang. Jeg leser overalt om folk som klager over at de aldri blir ferdige med forberedelser for tentamen, eksamen, fordypningsoppgaver and all that schooljazz. Og alt jeg skulle ønske var at jeg hadde NOE å gjøre bortsett fra å sykle turer og jobbe hver dag. FU. Det har gått opp for meg at jeg ikke har noen venner. Eller, venner har jeg jo, men bare gode venner. Jeg har liksom ingen bekjente som jeg er interessert i å ringe og ta en kaffe med. Men det er min egen feil; jeg liker ikke folk. Ihvertfall ikke nye folk. Hvis du vil være min venn må du faenmeg imponere. Jeg liker ikke å sensurere meg og tørrprate om hvordan det går på skolen og om du trives i din nye jobb. Og i tillegg er jeg sint fordi jeg klarte å være verdens største idiot mot den nyeste og beste vennen jeg hadde fordi jeg er en usikker og lame PMS-kjerring. Og jeg vet ikke hvordan jeg kan unnskylde meg nok.
Nå snør det ute, hva faen, dette er ikke min dag. Heldigvis har jeg en like whinete Tori på besøk som var med på Kvælertak-musikkvideoen og kom hjem med tre kuler i hodet. ha ha!

Whatever happened

I går sykla jeg til Hundvåg og gikk en tur i trollskogen. I dag sitter jeg i senga, tenker på mat og hører på musikk.
Det er rart hvordan man plutselig oppdager musikk man alltid har visst eksisterte. Man oppdager det bare på en helt ny måte, fordi musikken plutselig passer så fantastisk godt til hva du føler akkurat nå. Jeg har gjenoppdaget Madrugada. Og du? Sivert Høyem er og forblir den flotteste mannen i verden uten hår.

Stay lover, stay
don't just leave me this way,
With nothing left to go on with.
Is there nothing you could say, before you turn and walk away,
I can't believe your heart, there's something wrong with it
Whatever happened to you?

Une Jeune Fille

Mamma <3

Fru Flinkesen

Noe mystisk har skjedd.
Jeg står opp hver dag, rundt 09.00, spiser frokost og drikker kaffe. Dusjer og tar meg en tur til byen. Besøker mamma, kanskje to ganger om dagen. Og så drar jeg på jobb. I dag stod jeg og Anna opp klokka 08.00, og sykla en god tur i morgenyret for å trene på elixia. Etter det dro jeg på BOB (frisørsalongen hvor både Anna og Tori jobber), for å bli styla til fotoshoot. Jeg ble henta og kjørt langt ut på landet, jeg poserte sammen med sauer, det var kaldt, det var fint, det var slitsomt, det var koselig, jeg ville hjem å slappe av på sofaen, men jeg måtte på jobb. Som vanlig.
Det føles så utrolig godt å sitte i sofaen nå. Jeg lengter etter senga, og DÉT, mine damer og herrer, skjer ikke ofte på denne tida av døgnet. Natten gjør meg rastløs, jeg kjenner det allerede. Jeg får lyst til å leke med ting. Lage ting, finne frem symaskinen og sy noe jeg har planlagt lenge. Eller skrive, masse. Og hvis jeg ikke får gjort det ligger jeg som regel i senga å TENKER på å gjøre det. Men nå, takket være min nye flotte hverdagsrutine, er jeg altfor trøtt til å verken gjøre noe kreativt eller fantasere om det. Jeg vil sove.
Takk til Anna, som faktisk klarer å få meg opp av senga, og som klarer å få meg til å TRENE klokka ni om morran. Og til min nye sykkel som gjør alt så utrolig mye lettere. Ææh, jeg elsker å sykle!

calling in sick

Jeg har hatt dott i det ene øret i langt over 24 timer nå. Det klør, jeg hører nesten ingenting, det kommer rare poppelyder, og det gjør vondt når jeg legger meg ned. I tillegg måtte jeg få olivenolje i øret fordi mamma mente det skulle hjelpe. Og jeg har en syk angst mot å få væsker sprøytet inn i kroppen min (plx ikke tenk grovt nå). Det er ca derfor jeg ikke har vært hos legen siden jeg var.. øhm, jeg kan ikke huske sist gang jeg var hos legen en gang. Dotten kom på flyet fra Harstad til Oslo i går. I tillegg er jeg forkjøla, og fikk et helvettes trykk i hodet. Støl i absolutt alle muskler er jeg også.
Ellers var oppholdet mitt i Harstad helt nydelig. Minna meg skremmende mye om fjordårets påskeferie; var beruset ca hver kveld.
Nå sitter jeg hjemme hos mamma på det gamle soverommet mitt. Og surmuler over den triste tilværelsen jeg befinner meg i. Men som vi jo liker å si; enten så går det bra, eller så går det over..

Rapunzel

Helt siden jeg var 16 år, og akkurat hadde sett Perfume: the story of a murderer på kino med pappa og Kaisa, har jeg ønsket meg langt, rødt, krøllete hår. Wellwell, takket være min deilige frisør-samboer har jeg endelig fått det. Jeg er FETTE fornøyd, for å si det på godt nordnorsk!